I dag morres da jeg sto opp ble jeg møtt av strålende solskinn og blå himmel. Etter flere dager med regn, var derfor humøret på topp, og avgjørelsen var tatt: jeg skulle starte opp med treninga igjen. Så ut på joggetur i sola bar det. I kjent Tora-stil begynte jeg bare å løpe uten mål og mening, eller målet var vel kondis og kursen var satt mot "Berkeley Hills". Plutselig kom jeg over en av turstiene, og lykkelig sprang jeg inn i skogen av himmelhøye eukalyptus trær. Etter å ha lest advarsler om pumaer, slanger og insekter tok jeg fatt på de bratte, brede, brune stiene. Det var som å komme til et paradis. Jeg var omringet av fugler, en jeg fikk øye på var knallblå, og et og annet fuglekvitter var alt jeg kunne høre. Da jeg løp oppover kunne jeg kjenne den herlige duften av eukalyptus. Og det hele toppet seg da jeg kom på ja, toppen. Det som møtte meg der var den fineste utsikten jeg hadde sett, da. Jeg kunne se både Alcatraz og Golden Gate. Lenge ble jeg stående og nyte utsikten. Det var selvfølgelig ikke for at jeg var sliten. På neste topp kom jeg til verdens fineste utsikt. Jeg kunne se høyhusene som ruvet inne i San Francisco og til og med lastebåter som lå i havna. Jeg ble gående og se utover havet og hele "Bay Area". Fremdeles ikke av den grunn at jeg var sliten. Ute på havet kunne jeg skimte seilbåter og utsikten ned ti Berkeley va det ikke noe å klage på. Nå kunne jeg se klart at Berkeley, Oakland og byene rundt ligger i ett. Det er overhodet ikke noe synlig skille mellom byene. Oppå "fjellet" var det litt kald vind og selv om sola varmet godt, måtte jeg straks begynne på veien hjem for å holde varmen. Stien ned var litt bratt, så måtte ta det rolig. Det var godt etter et helvetes slit oppover de bratte bakkene med sola stekende i ryggen. Kondisen skal bli nokså bedre etter flere turer her, det kan jeg love you.
Her Kristian og Petter på skola. Westside!